s0rtenglsunivers

Frykten for å kunne leve er her. Igjen. Frykten for å kunne trå litt utenfor denne firkanta boksen. Innimellom driter jeg jo i det, og bare bruker så mange timer som jeg vet at jeg trenger, og stenger de bekymringsfulle tankene mine ute. Det er da jeg virkelig lever. Helt til en dag, slik som i dag. Telefonen ringer og jeg får igjen beskjed om at jeg fortsatt har mange mange mange tusen i overforbruk. Overforbruk bare fordi jeg har valgt å leve livet i noen måneder.. Bare fordi jeg valgte å ta meg god tid på do, i dusjen, på handletur eller fordi jeg rett og slett var syk en eller flere dager, så skal jeg straffes for det. Det er ikke mange dagene jeg faktisk måtte ta valget om at "ok, jeg må faktisk bare tisse på meg og sitte i min egen urinduft i en time" fordi jeg var alene hjemme akkurat da - ikke fordi jeg ville, men fordi jeg måtte, for å kunne være oppe til klokken 23 og ikke måtte være en av Norges første 25-åringer som legger seg før Barne-Tv. Det blir for ille. I disse dager planlegger vi ferie også, noe som vi mest sannsynlig må avlyse fordi jeg ikke har råd til å ta med 2 assistenter på ferie i to uker og betale av egen lomme. Jeg må hver dag sitte å pønske ut argumenter for hvorfor jeg trenger flere timer og lista blir bare lenger og lenger. Jeg føler en tomhet, og tårene presser på. Livet mitt er rett og slett bygget på økonomi og antall timer, for å sette det på spissen. Det gjør vondt. Skikkelig vondt.

Jeg har drømmer og mål med livet, men akkurat nå stiller jeg meg heller spørsmålene... Kommer jeg noen gang til å nå dem? Når skal kommunen forstå? Det er så ille at jeg velger å sette begrensninger for mitt eget liv, og det skremmer meg.

Jeg har fått noen private oppdrag den siste tiden, og dette gir mersmak. Derfor har jeg valgt å starte eget firma, noe som både er skummelt og spennende på en gang. Mest skummelt, egentlig, men jeg føler dette må til for at jeg skal få noe inntekt. Spørsmålene er mange, og noen av de håper jeg på å få svar på når jeg ringer til NAV i morgen. Er ganske sikker på at det er noen spesielle regler som må følges, nemlig, siden jeg får penger fra de også. Huff, vet ikke om jeg tør å begi meg ut på dette.. Regnskap, fakturering, dialog med trykkeri, møter med kunder.. Skummelt, skummelt, skummelt - men GØY! :)

En annen ting er at det virker så kjedlig å ha sitt eget navn som firmanavn. Det sier liksom ikke så mye om meg. Eller, altså, det sier jo noe om meg, men ikke noe mer enn hva jeg heter. Jeg vil ha et firmanavn som beskriver mer av min personlighet, og herfra overlater jeg alt til dere, kjære lesere.

Hva skal firma mitt hete?

Siden det er flere som lurer på hva jeg har laget i min "karriere" som grafisk designer, tenkte jeg at jeg skulle samle det meste av det jeg har laget i ett innlegg. Det jeg viser her er for det meste skoleoppgaver, men poenget er jo at dere skal se hva jeg kan og hva jeg kan lage til dere.

Dette er den siste eksamensoppgaven min fra NKF i Stavanger. Jeg laget en bok om streetart i Stavanger, der boka inneholder mest bilder av streetart i byen, men også litt historie om kunstformen o.l.

Dette er en plakat laget kun av typografi med inspirasjon fra grunge/punkstilen.



Logoen min.

Dette er også en skoleoppgave. En brosjyre jeg lagde til et fiktivt jazzarrangement i Stavanger.

En typografisk plakat som beskriver hvem Hemingway var. 

Visittkort forside og bakside til et fiktivt reklamebyrå i Stavanger.

Her fikk jeg i oppgave å lage en plakat med et budskap og en font som passet til. Så her har jeg tatt en eksisterende font og laget den til min egen. 

Dette er forsider til et fiktivt magasin jeg laget på skolen. Magasinet ble laget med tanke på å få bort en del diskriminering og usikkerhet rundt funksjonshemmede - et møtested mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske. Derfor ville jeg lage noen forsider som feiret oss som funksjoshemmede og hvem vi er. Mye humor og selvironi bak dette. Bildene er tatt av Fotograf Ruth Adele Eltervåg.

Her får dere et lite innblikk av innsidene i magasinet. Inspirasjon er tatt fra Handikapnytt og CP-bladet. Jeg ville lage et mer ungdommelig blad for ungdommer og unge voksene med friskere farger, som er mer interessant å lese. Se mer av magasinet HER.

Brosjyre for en fiktiv musikkfestival på cruise.

Design til forskjellige blogger:

Headerdesign til bloggen til Eivor og Maren.

Header til bloggen til Melanie.

Sånn, da håper jeg dere har fått litt innblikk i hva jeg kan. Som sagt, så er jeg flinkest med trykksaker (plakater, visittkort, konvolutter, brevark, innbydelser osv). Jeg har ikke jobbet så mye for kunder eller andre enda, og har nå mitt første oppdrag hvor jeg skal forholde meg til et trykkeri. Men jeg er sikker på at det kommer til å gå kjempebra, og jeg håper at flere vil kontakte meg med nye oppdrag i fremtiden. Jeg trenger å øve meg og få en smakebit på hvordan det faktisk er å jobbe som designer :)

I går fikk jeg endelig telefonen jeg har ventet på siden desember. Lydbokforlaget ringte, og sa at jeg ikke fikk jobben. Det er helt greit. Jeg hadde det på følelsen selv at jeg ikke fikk den, men det var en stund jeg hadde mistet troen på at de skulle ringe i det hele tatt. Men, de ringte og det satte jeg pris på. :) Er jo ikke mange arbeidsgivere som gir lyd fra seg, det er så rart egentlig. Det gir deg jo bare falske forhåpninger.
Så jeg får bare søke videre, men jeg stresser ikke med det. Samtidig som jeg har lyst på praksisplass har jeg lyst til å bare hoppe i det å starte eget firma, men jeg vet at jeg må og vil lære mer og fordype meg i ting før jeg kommer så langt. Dette med jobb er så vanskelig for meg. Jeg blir helt sliten av tanken. Jeg føler meg så dum som sitter her hjemme uten å gjøre noenting, men likevel får pengene mine fra NAV to ganger i måneden. Følelsen av at jeg ikke jobber for pengene mine er helt forferdelig. 

"Creativity is inventing, experimenting, growing, taking risks, breaking rules, making mistakes, and having fun." 
- Mary Lou Cook

I mellomtiden koser jeg meg med et privat oppdrag, og tar gjerne imot flere :) Jeg tilbyr å lage visittkort, brevark, konvolutter, logo, annonser, innbydelser, takkekort m.m, så bare ta kontakt med meg hvis du vil jeg skal gjøre noe for deg. Jeg blir glad for alle oppdrag, og har masse tid, siden jeg ikke har jobb. :)

Dette er virkelig en ære. Jeg fikk en telefon for noen måneder siden fra ei i Norges Handikapforbund Ungdom, som også hadde vært leder for selvtillitskurset noen måneder før. Hun kunne fortelle at NHF skulle arrangere noe som heter Talentutviklingsprogram snart og lurte på om jeg ville være med på dette. Jeg ble litt paff og flau, fordi jeg tenker egentlig ikke over at jeg har noe talent, men jeg blir utrolig glad når jeg blir oppdaget.

For noen dager siden fikk jeg også mail fra NHF med denne beskjeden:

"Du får denne henvendelsen fordi du er blitt nominert som deltaker enten fra din region, landsforening eller NHFU. Og det betyr jo at du ses på som et talent som forbundet ønsker å bruke ekstra ressurser på."

Og jeg ble så glad i dag når de ringte og skulle snakke mer med meg, da jeg oppdaget at det ikke var skummelt i det hele tatt.. :) Jeg gleder meg bare til samlingen i mars, og en til høsten + to i 2013. Jeg har hørt at det er flere av de som skal være med som har kreativ bakgrunn, så jeg håper at jeg kan få brukt utdannelsen min for å fronte Norges handikapforbunds saker. Uansett så er det en ære at jeg skal få lov å dele mine erfaringer, meninger og det jeg kan. Jeg har gått rundt og vært HappySiljus i hele dag, for det gir meg så mye at folk sier de har behov for meg.
Dette blir bare utrolig spennende og noe jeg ser veldig frem til! :)

I morgen skal jeg til øyelegen. Må si jeg gruer meg litt. Har ikke vært der siden jeg var jaffal ti år, og merker at synet blir ikke noe bedre av det.. Da jeg var liten hatet jeg briller! Eller, det begynte med sånn lapp over øyet.. Jeg skrek og hylte, sjørøver var jeg hvertfall ikke! Så kom brillene.... De var på maks to uker, så knuste jeg de ved å kjøre på de med rullestolen, knakk de med makt og gjerne laget et stort nok hull i bakken midt utpå åkeren og gravde ned brillene.. Når jeg kom hjem til mamma sa jeg alltid at jeg hadde glemt de på skolen eller at en av de slemme gutta i klassen hadde ødelagt de.. Jaja, tror nok mamma fint skjønte tegningen etter x-antall brillepar ble borte på akkurat samme måte hver gang.. Hun ga til slutt opp.. Den gangen ble jeg superglad - nå får jeg smake den sure svie! Jeg har hodepine, vond nakke og vondt i øynene.. Kanskje ikke så rart med en ca minus 12 på det ene øyet? Nei, skal bli godt med en ny undersøkelse. Nå har jeg jo lyst på briller, sånn at jeg kan få meg en brillefin stil ;)

Men, vekkeklokka mi ringer kl. 06:00, og jeg skal dras opp av senga kl. 06:30.. Da er det vel på tide å sove? :)

Ett år har gått, og jeg kan skrive under på at det har gått fort. Jeg husker julen 2010. Jeg satt hjemme og var ensom fordi jeg savnet noen å dele livet med. Noen å dele gleder, sorger, oppturer og nedturer med. Etter et fire år langt forhold hadde jeg vel egentlig gitt opp håpet om å finne ?den rette?. Jeg hadde tidligere prøvd nettdating, men hadde kun dårlige erfaringer med dette og hadde bestemt meg for at det ikke var noe for meg. "Neida, du har bare ikke den rette profilteksten", sa assistenten min og tok tak I pcen min og begynte å skrive. "Sånn. Du finner nok den rette når du minst venter det, lykke til og hold meg oppdatert". Det hadde hun jammen rett til :)

Noen dager senere la jeg merke til en gutt som hadde vært innom profilen min sikkert 10 ganger pr dag uten å hilse på en gang. Til slutt fikk jeg nok og skrev "Du kan iallefall si hei når du er innom meg så mange ganger om dagen, for noe interessant må det jo være med meg?! ;)" Jeg sendte den, og noen dager etterpå hadde jeg plutselig fått svar gitt. Det eneste som var dumt var at jeg matte betale for å skrive beskjeder der, og det hadde ikke jeg råd til. Derfor sendte jeg han en melding og sa at han matte skrive til meg på facebook hvis han fortsatt ville ha kontakt. Etter dette sjekket jeg facebook mange ganger til dagen, og til alle døgnets tider I håp om et svar fra denne sjarmerende gutten. Det gikk mange dager (3-4, iallefall, men det virket som uker og ikke dager...) der jeg ikke hørte noe og jeg la han fra meg og tenkte "neinei, da får jeg bare ta tiden til hjelp, så dukker nok kjærligheten opp snart". Hele den dagen var jeg nedfor og lei meg, røyka en hel 20-pakning og ville ikke snakke med så mange. "Han svarer ikke", sa jeg til assistenten min. "Joda, ikke gi opp, sa hun tilbake og noe sa meg at jeg heller ikke ville gi opp - innerst inne. Jeg sjekket facebook rett før leggetid og plutselig hadde jeg fått brev, gitt. Ett langt ett også. Jeg ble varm inni meg etterhvert som jeg leste, og herfra skrev vi til hverandre via nettet, skrev sms og ringte til hverandre uansett om klokka var 08 på morgenen eller 05 på natta. Vi snakket om alt mulig, og jeg tenkte ikke på annet enn han.

Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at jeg bare MÅTTE møte han. 3.januar 2011 var dagen, Egon på Oslo S var stedet, og jeg må bare understreke at jeg er utrolig glad for at jeg tok steget og møtte han den dagen, for i dag ett år etter sitter han hos meg enda :) Jeg husker hvor nervøs jeg var. Kim prøvde å tilby meg mat, men jeg ville ikke ha, fordi jeg var redd for å søle på meg. Det var så vidt jeg ville ha et glass pepsi, og jeg brukte ikke mindre enn hvertfall 40 minutter på å drikke opp det lille glasset. Jeg så kun på han, smilte, så ut av vinduet og lo. Men samtidig ville jeg ikke gå derfra heller, for jeg visste at dette kom til å gå bra. Jeg husker han spurte meg om han kunne gå på do, og jeg sa ja. Plutselig kysset vi idet han gikk forby meg. Mens han var borte og jeg satt ved bordet husker jeg at jeg tenkte at det kysset gjerne kunne gjenta seg ;) hehe.. Og jammen gjorde det ikke det også. Vi klinte til i heisen på Oslo S også, vi. Jeg blir litt flau når jeg tenker på det nå i ettertid, men det er en morsom detalj å ha med til historien våres. På vei hjem sendte vi sms frem og tilbake, vi kan vel trygt si at telefonen gikk varm den første tiden og hvertfall etter den meldingen hvor vi bestemte at vi var sammen.

I april flyttet Kim inn til meg i leiligheten i Stavanger, og selvom det var veldig koselig er det siste gang vi skal ha soverom i stua og en hard sovesofa til seng. ;) Siden den gang har det gått slag i slag. Plutselig ble det juni og jeg fikk levert siste eksamen på NKF I Stavanger. Endelig kunne vi begynne å pakke ned livene våre I pappesker og starte et liv sammen I leiligheten min I Oslo :D

Det er faktisk et halvt år siden, og det er helt sykt å tenke på. Ting har gått fort oss imellom, vi har ikke hatt det som en dans på roser hele tiden, men Kim- jeg kunne ikke vært deg foruten heller <3
Det er ved motgang at et forhold blir sterkere og jeg vet at vi kan lære av hverandre og vokse. Jeg vet at jeg elsker deg og at du elsker meg, og det er det viktigste.

Takk for et kjempefint år. Takk for at du er deg! <3 Sammen skal vi vanne kjærligheten slik at den blir større og sterkere. Jeg håper at 2012 blir et enda bedre år for oss, og jeg håper på mange flere år med deg. Jeg elsker deg, Kimmen min <3

Kyss fra jenta di! :D

PS: og takk til den assistenten som fikk meg til å ta sjansen... :)

(Skrevet 1.januar 2012, men pga problemer med blogg.no får jeg ikke postet det før nå..)

Nå har vi endelig kommet hjem fra en kjempefin helg på nyttårscruise med god mat og god drikke :) Det var litt rart å ikke se raketter, men det viktigste var tiden jeg fikk alene med min kjære :) Den har mye å si når vi ellers er rundt assistentene mine hver dag. :) 

Jeg syns jo nyttårsaften er ganske oppskrytt, men dette var en spennende og morsom vri på feiring :) Det må gjentas, syns jeg ;) En annen ting er jo nyttårsforsett... Alle sier jo "når det nye året ringer inn skal jeg...", men det skjer jo ingenting. Så jeg har ikke lovet noen noe dette året, bortsett fra at jeg er åpen for forandringer. Jeg er den personen jeg alltid har vært, jeg er stolt av hvem jeg er og jeg nekter å forandre meg. Jeg kan heller love at forandringer blir det.. :)

Håper alle har hatt en like fin nyttårsfeiring som meg. Takk til alle som har støttet meg når jeg har trengt det, takk til alle som har delt gleder, sorger og opplevelser med meg. Takk til alle som har gitt meg et spark i ræva når jeg har trengt det. Jeg gleder meg til å blogge mer i 2012 og kanskje kommer det flere eller en overraskelse også ;)

Ønsker dere alle et fantastisk 2012 :D

Hva syns dere jeg skal blogge mer eller mindre om? :)

I går leverte vi Nemi til pappa! Hun skal være der denne helgen, for i dag går ferden til Fredrikshavn med Kimmen min! Jeg er ikke så glad i nyttårsaften, men visste at jeg ville være sammen med kjæresten bare oss to. Så da bestemte vi oss for tur med Stenaline for en stund tilbake! :) Håper det blir en koselig tur, og en fin avslutning på 2011. Dette året har vært fylt med både oppturer og nedturer, gode og onde dager. 

Dette er hendelser fra 2011 jeg ser tilbake på med et smil:

• 3.januar ble jeg sammen med Kim <3
• I april overrasket han meg og hadde kjørt hele natta fra Sandefjord til Stavanger for å flytte inn hos meg <3
• 15.juni leverte jeg siste eksamen på Norges kreative fagskole i Stavanger og kunne endelig skryte av at jeg er grafisk designer :)
• 30.juni satt jeg meg på flyet fra Sola til Gardermoen - jeg skulle endelig komme hjem til Oslo igjen :)
• 1.juli våknet vi i leiligheten i Oslo og kunne begynne å pakke ut av alle pappeskene
• Øyafestivalen
• I oktober fikk jeg ny bil
• Selvtillitskurs med NHFU ved Gardermoen
• Animasjonsfilmkurs med NHFU i Stavanger
• Familiemiddager sammen med Kim
• "Harrytur" til Sverige med Kim
• Julen 2011

Hva er dine hendelser fra 2011 som du husker ekstra godt?

Med dette ønsker jeg alle: GODT NYTTÅR! Kos dere masse i dag! Vi blogges til neste år! :D

Denne sangen forklarer vel det meste av hva jeg føler i dag og de dagene humøret ikke er på topp. Det er så skremmende hvordan du blir påvirket av hva andre sier til deg. Det hjelper ikke hvor mange egne meninger du har, eller hvor høyt du skriker for å dele dem med andre. Det andre mener er ofte det som teller mest og får deg til å ta en avgjørelse uansett. Det er rart det der. Det virker liksom som folk tror at jeg må bli overtalt, men jeg trenger ikke det. Det hjelper ikke å høre det samme gang på gang, for da blir det som om dere kjefter på meg. Jeg trenger ikke å vite noe jeg allerede vet. La meg gjøre det på min måte og i mitt tempo. Hører dere?