s0rtenglsunivers

Tell me, please
Would you one time just let me be myself
So I can shine With me own light 
Let me be myself Would you let me be myself?

Jeg sov ikke noe godt i natt, og da klokken ringte kl. 07:15 i dag hadde jeg mest lyst til å si fra at jeg ble hjemme fra jobb i dag. Men det gjorde jeg ikke, det er jo godt å komme seg ut litt, selvom denne dagen ikke har vært av den mest kreative eller produktive. Uansett; snilleste mamma kom rett fra jobb og hjem til meg i går da jeg ringte henne, og det eneste jeg klarte å få ut var strigråt. Stakkars. Men dette vedtaket på 83 timer er ikke endelig, så vi fortsetter å kjempe. Mange lurer nok på hvorfor 83 er for lite, og noen syns nok at jeg aldri kan slutte å klage. Det er vanskelig å forklare, men jeg skal prøve.

Altså, jeg hadde 74,5 timer frem til i går. Dvs ca 10,5 timer pr dag. Da måtte jeg være alene 3-4 timer på ettermiddagen - hvis ikke hadde jeg måttet legge meg omtrent før barnetv (for å sette det på spissen) og ikke hadde jeg hatt timer for å gå på jobb. 83 timer tilsier ca 11 timer pr dag, altså har ikke timetallet steget så mye kan man si.. Hun skrev også at "for at du ikke skal være så lenge alene uten toalettbesøk vil du få tilbud om hjemmehjelp". Jeg har aldri søkt om hjemmehjelp og vi sa klart og tydelig fra på møtet at det passer ikke min livsstil fordi da blir jeg likevel "låst inne". En hjemmehjelper er ikke der for å gjøre noe annet enn å hjelpe meg på do og gå igjen. Ang praksisplassen/jobben fikk jeg beskjed om at jeg må søke NAV om noe som heter funksjonsassistanse, og hvis jeg får nei på dette må jeg dokumentere dette overfor bydelen, så får jeg kanskje mer timer. Men jeg sa jo på møtet, med støtte fra rådgiveren i ULOBA, at funskjonsassistent brukes i jobb - ikke i praksis! Praksis er ikke jobb i den forstand, og en funksjonsassistent hjelper til med arbeidsoppgaver (noe jeg klarer helt fint selv) og kommer ikke hjem til meg om morgenen, tar meg opp, lager frokost, går tur med hunden osv.. Så det virker som bydelen elsker papirarbeid, og elsker å tråkke på meg gang på gang! Hadde jeg fått 95 hadde jeg iallefall hatt 13 timer i døgnet og hadde sluppet å vært SÅ lenge alene... Saksbehandleren selv påsto jo at jeg burde ha 105 timer - altså 15 timer pr dag for å dekke inn de timene jeg nå er alene... Men det skjedde jo ikke..

Mamma ringte NAV hjelpemiddelsentralen i dag, og forhørte seg ang. funksjonsassistanse i arbeidspraksis. Damen i andre enden kunne bekrefte at funksjonsassistent ikke er ment for de som er i arbeidspraksis - det er ment for de som er i fast arbeid. Ergo, vi har allerede noe å slå i bordet med, og det er enda en mulighet for at jeg må få flere BPA-timer. Men jeg har ingen forventninger, jeg tør så vidt å håpe. Når klagen er ferdigskrevet er det nesten så jeg har lyst til å levere den personlig i en konvolutt og kreve svar så fort som mulig. Noen fordeler må man ha når bydelen holder til i samme gate som en selv. Inntil da prøver jeg å kose meg med jobben/praksisen og planlegging av USAturen! :) 

Jeg orker ikke så mye lenger. Det er nesten sånn at jeg ikke tør å ha forventninger lenger. Bydelen hadde vedtaksmøte i dag og utfallet ble igjen negativt. Jeg har snart ikke flere argumenter, heller ikke flere tårer. Jeg ba om 95 timer. Saksbehandler selv foreslo 7,5 time ganger to pr dag. Det hørte vi alle; jeg, assistenten min, rådgiver fra ULOBA, mamma og sosionomen fra sykehuset. Alle så vi like forvirret på hverandre. Dette kom helt ut av det blå. Vi hadde alle en god felling, men jeg visste at jeg ikke kunne sprette champisen enda, selvom jeg håpet. Og jeg håper alltid litt for mye. Nå noen uker senere sitter jeg her med ca 83 timer pr uke, og igjen har jeg mistet motet. Jeg vet jeg kan klage på dette, det er bare det at jeg er sliten. Jeg ligger her med dårlig samvittighet overfor alle som må kjempe kampen for meg, men jeg setter kjempestor pris på det! Tusen takk! <3

Jeg sleit med å finne et før-bildet og dette var det eneste jeg fant: 

Etter ca 3 timer hos frisøren er det mye morsommere å vise frem den nye sveisen:

Jeg ble kjempefornøyd! :) Det er så gøy å endelig bruke penger på noe jeg har lyst på istedenfor den dumme røyken ;)
Sånn er det når jeg har vært røykfri i 13 uker idag!

Tatovering blir neste! Det er jammen på tide etter at jeg har hatt lyst på det i så mange år! 

Hva syns dere om sveisen? :)

Bydelen skulle ha møte og drøfte saken min på onsdag som var. I og med at jeg eller mamma aldri får tak i de pr telefon sendte jeg en mail til saksbehandleren min og sa at hun måtte huske å ringe meg i løpet av dagen, slik at jeg kunne forholde meg til hva slags timeantall jeg får. Svaret jeg fikk var "Møtet vårt i dag ble avlyst. Beklager dette. Ringer deg når saken din er ferdig behandlet". På spørsmål om når saken min er ferdig behandlet har jeg ikke fått noe svar. Det er helt stille, så jeg får bare vente på telefon. Jeg hater å vente. Nå har jeg jo bare begynt å miste troen på at jeg får de timene jeg trenger og ønsker. Vi har begynt å planlegge USAtur og vi har planlagt å dra i to uker i oktober. Jeg har sagt det helt siden jeg var i New York med klassen fra folkehøgskolen i 2005, at jeg skal tilbake. Denne gangen er planen å dra til San Diego og Los Angeles. Jeg tror det kommer til å bli en super tur - det hadde bare blitt enda finere om jeg får nok timer. Men jeg skal dra uansett, for jeg vet at jeg har krav på å søke flere timer når jeg skal på ferie. Det står i vedtaket. Og når det står svart på hvitt velger jeg å tro at det stemmer, så ferie blir det. Men får jeg nok timer tar jeg ferien med god samvittighet. Gjør jeg ikke det vil jeg nesten føle at jeg gjør noe ulovlig. 

Men jeg kan jo ikke slutte å leve. Så i mellomtiden koser jeg meg på jobb hos Balderklinikken! :) Det er så godt å gå på jobb to dager i uka og føle at noen trenger min kompetanse. Det gir meg så mye at de virker fornøyde med det jeg gjør og at de stoler på hva jeg kan. Det betyr mye. Det er også veldig gøy å få såpass frie tøyler. Jeg elsker å la kreativiteten spire og bare la tankene flyte. Det er da de beste idéene og resultatene kommer. Nå har jeg fri frem til tirsdag (selvom jeg aldri klarer å la arbeidet ligge, men), så i dag har jeg kjøpt inn til helgen og gleder meg til god middag og potetgull og The Voice på TV til dessert. Jeg bestilte meg også frisørtime til lørdag som belønning for at jeg har holdt meg røykfri i 3 måneder. Nå mangler bare tatoveringen(e) som jeg har snakket om i over 3 år, sikkert nærmere 4 egentlig. Jeg får ta meg en kjøretur til Drammen snart og snakke med en tatovør for så å bestille en time.
Det er godt å ha noen positive ting å holde fast på mens man venter på en telefon som kan få både et positivt og negativt utfall.

Jeg tenkte jeg skulle oppdatere litt fra møte med bydelen på mandag. Det var jo noe jeg gruet meg ekstremt mye til, så jeg hadde tenkt til å skrive ned en lapp, slik at jeg var sikker på at jeg ikke glemte noe av det jeg skulle si, men rett før jeg dro krøllet jeg sammen lappen og lot den ligge hjemme. Jeg bestemte meg heller for å si ting rett ut - rett fra levra, og ikke legge skjul på noe. Jeg er jo en person som helt fint kan si ting som de er når de ligger så nært meg uten å angre på noe jeg sier.
Jeg er utrolig glad for at jeg sa det jeg sa; jeg forklarte at jeg er nødt til å spare timer for å kunne jobbe og jeg må spare timer her og der. Jeg forklarte at jeg har vært alene hjemme 4 timer mellom vaktene, og det har resultert i at jeg har tissa på meg flere ganger, og sittet i mitt eget tiss i flere timer og luktet vondt. Det var da vendepunktet kom. Da sa saksbehandleren min sa at jeg skulle hatt 7,5 timer x 2. Altså, 15 timer i døgnet og 105 timer i uka!! :) Dette var en helomvending fra saksbehandeleren/bydelen sin side, men jeg tør ikke å sprette champisen enda! Hun skulle ta det opp på møtet med sine kollegaer på onsdag i neste uke, så det er jo en liten stund til når jeg får dette bekreftet.. Men jeg kjenner jeg blir sur hvis jeg ikke får 105 timer nå, iogmed at dette var saksbehandleren sitt konkrete forslag.

Vi får krysse fingrene, men det er for tidlig å sprette champisen! :)
God helg, alle sammen! :)

Foto: June Helander, Februar 2008

Det er vanskelig å være meg akkurat nå. Egentlig er det ofte sånn, men jeg viser det ikke så ofte (eller, jeg prøver å skjule det, men klarer det ikke). Jeg legger meg hver dag og tenker at "åh, jeg gleder meg til å stå opp i morgen" - dels fordi jeg hater å ikke kunne velge mer selv når jeg skal legge meg, men mest fordi jeg har skikkelig på følelsen at det kommer til å bli en bra dag. Så kommer dagen, og jeg våkner med smerter.. Det gjør jeg jo alltid mer eller mindre, men nå er de så ille at jeg ikke takler de. Jeg merker selv at det skal så ørlite til før jeg sitter her og sipper. Og jeg lar humøret mitt gå utover de/den som er meg nærmest, og det er så trist. Smertene er bare så intense, og jeg er så sliten av byråkratiet jeg hele tiden må kjempe mot. Jeg blir aldri ferdig med å kjempe for mitt eget liv, jeg får aldri en dag fri- det kommer alltid noe nytt. Jeg er sliten av å være slik jeg er nå, og aner ikke hvordan jeg skal snu det.. Snur gjør det ikke før jeg får fysioterapi og de verste smertene forsvinner, føler jeg, men jeg kan ikke tenke sånn heller. Det har jeg ikke tid til. Saken er den at jeg klarer ikke å fokusere, jeg har alltid en ekkel klump i magen som er borte noen timer om dagen, før den kommer tilbake. Og jeg må alltid gråte litt før den forsvinner og jeg føler meg glad. Det verste er at jeg ofte ikke merker selv at jeg er sur eller tankefull. Det er akkurat som jeg går inn i min egen lille transe, og aldri kommer helt ut av den. Å stå på venteliste for å få fysio nå i over 6 måneder og kjenne at kroppen visner mer og mer kan ikke beskrives, det at vekta kun går oppover (jeg føler det iallefall sånn) er heller ikke lett.. At humøret kan styres så lett av tankene jeg har oppi hodet visste jeg faktisk ikke, og det skremmer meg. Nå har jeg faktisk fått nok av det, så fra i morgen skal jeg begynne å smile.

Husk bare på at jeg er evig takknemlig for all støtte, gode ord og opplevelser jeg får fra alle jeg har i livet mitt. Jeg hadde faktisk ikke klart meg uten dere. Takk til alle venner som alltid har noe bra å si til meg. Takk til alle assistenter som gjør livet mitt mye lettere å leve. Dere gjør en helt fantastisk jobb. Og uten dere hadde jeg ikke fått hverdagen min til å flyte så bra- til tross for nye arbeidstidsbestemmelser og krangler med kommunen. :) Jeg er glad i dere alle sammen, både venner og assistenter :) Familie er også en enorm støtte. Jeg har ikke ord. Takk for at dere er der for meg <3

Og tusen tusen takk til verdens beste Kim. Takk for at du holder ut med meg - takk for din enorme tålmodighet. Takk for at du alltid prøver så godt du kan og takk for at du valgte meg og at jeg får lov til å være en del av livet ditt. Vit at jeg er utrolig takknemlig for at du er i livet mitt, og jeg hadde ikke klart meg uten deg. Du er det aller største i livet mitt, sammen med familien min. Vi skal alltid være vi. fordi det er det som er riktig. Jeg er så utrolig stolt av hvem du er. Du slutter aldri å overraske meg. Elsker deg <3 

- Dette innlegget ble litt personlig, men jeg trengte en utblåsning og da er bloggen et fint sted. Det er min dagbok, så da blir det bare sånn. Og nei - det er ikke synd på meg. Jeg måtte bare sette ord på tanker og følelser i kveld. 

Nattaklem fra

Det er fredag, og det pleier å være en god dag! Men ikke i dag. Det minner meg bare på at det kun er tre dager til nytt møte med bydelen og jeg må si jeg gruer meg masse. Sist jeg hadde telefonkontakt med saksbehandleren min var hun ikke veldig imøtekommende. Hun bare informerte om at jeg måtte søke på nye timer ift at jeg hadde fått jobb osv osv.. Mye sier meg at jeg må sloss med nebb og klør for å få tilbake vedtaket jeg hadde i Stavanger. Og ja, det gjør jeg jo alltid, men nå har jeg på følelsen at de 95 timene kan jeg se lengre enn langt etter. Heldigvis har jeg assistent, mamma, rådgiver fra ULOBA og sosionom fra sykehuset bak meg som skal være med meg på møte. Så jeg har jo egentlig flere på min side enn hva bydelen har, men det er bare denne usikkerheten som nesten tar livet av psyken min. Sånn er det alltid for meg. Jeg gruer meg like mye hver gang. Jeg er redd for å formulere meg feil og redd for å begynne og gråte - for det er ikke til å stikke under en stol at tårene sitter løst når jeg tenker på dettte. Dette handler om livet mitt, som jeg har sagt så mange ganger, og nå er det viktigere enn noen gang; jeg er jo i praksisplass for å få arbeidstrening, for å komme meg ut i lønnet jobb! Og da hadde det faktisk vært best om jeg hadde fått mer enn 95 timer også. Nå sparer jeg jo timer for å i det hele tatt kunne jobbe. Nå er jeg sliten av å være meg selv, så jeg skal ha det vedtaket.. Det er ikke snakk om noe annet!
Jeg håper bare jeg klarer å slå hardt mot hardt....

Nå har jeg lagt fra meg arbeidsoppgavene fra jobben for i dag og er klar for å ta helg! :)
God helg, alle sammen!

Noen husker kanskje Stine fra "Brevet til Jens"? Dokumentaren som gikk på TV 2 i fjor høst. 
Etter at denne gikk på TV slo jo alle seg til ro med at Stine hadde flyttet til Oslo, i egen leilighet og begynt på drømmeutdannelsen om å bli journalist.
Hun hadde fått innvilget assistenter gjennom ULOBA og alt virket som en lykkelig slutt.
Men, det var helt til hun ble syk med influensa og måtte ha mye mer assistanse enn til vanlig.. Nå har hun et høyt overforbruk av timer i ULOBA som hun skylder dem, og hun står i fare for å ikke kunne ta eksamen nå om 12 uker. I verste fall må hun ta seg permisjon eller avslutte studiene.

Dette går så utrolig hardt inn på meg; jeg har nemlig vært gjennom akkurat det samme selv. Jeg flyttet fra Oslo til Stavanger for å studere grafisk design og endte opp med altfor lite vedtak fra kommunen og en gjeld til ULOBA på over 100.000,- kr til slutt. Jeg var desperat, og har gjort akkurat som Stine; vært i avisen opp til flere ganger i uka, møter med kommunen, innslag på tv og laget støttegruppe på facebook. Man blir helt desperat i en sånn situasjon, og det første jeg tenkte var at jeg måtte ut i avisen (artiklene kan du lese HER). Jeg skjønner ikke hvorfor kommunene ikke legger inn en ekstra pott med timer/penger som man kan ta av ved spesielle behov, eller når ting skjer plutselig? Det er menneskelig å bli syk! 

(lånt fra facebookgruppa; La Stine få et fullverdig liv!)

Jeg har ikke ord, faktisk.. Jeg bare vet så godt hvor sliten og lei Stine er om dagen, men samtidig hvor mye hun har lyst til å vise samfunnet hvor sterk hun er. For ja, det er hun! Det har vært så mye på nyhetene i det siste at både NAV og politikkerne ønsker funksjonshemmede ut i jobb, men ved å behandle flere og flere sånn som dette skjer jo det stikk motsatte! Man tar jo en utdannelse for å få en jobb, og alle vet at uten utdannelse er nåløyet for å få jobb mye mindre enn hvis du har en utdannelse. Vi er faktisk mange som vil ut av NAV, ut av trygdeordninger/attføringsordninger og ut i jobb for å tjene våre egne penger!! Men vi har også lov til å kaste inn håndkle en dag og si at vi ikke kommer oss ut av senga.. Vi kan ikke være ved våre fulle fem hele tiden! Stine er et menneske, ikke en robot som kan programeres slik som passer kommunene best!

Nå ber hun deg om din hjelp! Hva kan DU hjelpe med? Vennene hennes har opprettet en sparekonto hvor de som vil kan sette inn ønsket beløp for å hjelpe Stine med å beholde assistanseordningen sin og kunne fullføre utdannelsen; 
" Som tidligere beskrevet har Stine ikke fått innvilget nok assistenttimer til å leve et normalt liv med studier og jobb, og samtidig vite at hun har tilgang på ekstra assistanse om hun skulle bli syk eller trenger mer tid til å lese til eksamen. Når Stine har et overforbruk av timer på slutten av året (for eksempel på grunn av sykdom) vil kostnaden for disse timene bli dekket av evt. resterende midler fra en driftskonto tilknyttet BPA-ordningen hennes. Denne kontoen skal egentlig brukes til innkjøp av utstyr, taxi ol. som må til for å drifte en assistentordning, men kan også brukes til å utjevne lønnskontoen om det er har vært et overforbruk. Stine frykter at selv driftskontomidlene ikke vil være nok til å dekke hennes overforbruk, som bare blir større og større, om hun skal klare å fullføre utdanningen. For ikke å snakke om hvis hun skulle bli syk enda en gang eller to før året er omme. I løpet av januar og februar i år hadde hun et overforbruk på 80 timer (blant annet på grunn av sykdom). Dette tilsvarer lønnsutgifter på 29 682 kroner. Hvis driftskontoen ikke er nok til å dekke utgiftene ved et overforbruk får Stine denne regningen selv. Dette er en regning hun naturligvis ikke vil klare å betale på egen hånd. Det er også en regning som gjør at hun blir nødt til å avslutte studiene hvis hun ikke får noen form for økonomisk støtte. Som Stines venninne merker jeg hvordan dette er med på å legge enda en tung psykisk belastning til den fra før av alt for tunge børen. På grunn av dette, og at det i tillegg har kommet forslag her i gruppa, har jeg opprettet en konto med kontonr 97225194010, der den som ønsker kan sette inn penger for å hjelpe henne. Ingen sum vil være for liten! Pengene som kommer inn på denne kontoen vil gå til å betale regningen på timene hun har i overforbruk ved slutten av året. Forhåpentligvis vil dette være med å gjøre Stine trygg på at hun faktisk kan ha et overforbruk, og likevel klare å betale kommunen for disse timene. På denne måten slipper hun å være redd for hva som vil skje med assistentordning og bosituasjon, og heller bruke energien på ta eksamen. Dette har hun hatt store vanskeligheter med de siste månedene. Det er en desperat løsning, men den kan heller ikke være uprøvet! Takk for støtten! Jeg vet det betyr mye for Stine, selv om hun ikke orker å gi uttrykk for det akkurat nå."

Hvis du ikke vil hjelpe med penger kan du skrive leserinnlegg, demonstrere, skrive brev til bydel og byråd osv. Alt hjelper! :) Alle har krav på å bestemme over sitt eget liv, ta en utdannelse og komme ut i jobb! :)
Vis din støtte også HER !

- Jeg snakker litt for meg selv også i dette innlegget fordi jeg også fortsatt har altfor lite vedtak i min bydel/kommune og må spare timer for å kunne jobbe. Ja, mange tenker kanskje at det er deilig å være alene noen timer i løpet av dagen, og ja- det er det, faktisk. Men, man skal ikke bli tvunget til å sitte alene hjemme. Man skal kunne velge det selv!! Og jeg er så glad for denne praksisplassen gjennom NAV, så at kommunen skal tenke at jeg ikke trenger timer til det kan de dra lenger ut på landet med.. Jeg håper bare at rettferdigheten seirer for både meg og Stine, og mange andre til slutt! 

Fordi vi fortjener det! :)

og den er ganske stor. Jeg er så enig med deg, Stine. Jeg kjenner på de samme følelsene som du gjør om dagen, jeg følte veldig på de da jeg gikk på NKF jeg også, bare i Stavanger. Tenk at vi skal bli straffet fordi vi er syke, fordi vi har en utdannelse og vil ut i arbeid. Tenk at samfunnet og byråkratiet gjør oss så funksjonshemmet. 

Jeg husker enda den dagen jeg skulle innom NAV i Sandnes for å høre om jeg kunne få dekket skoleutgiftene- jeg visste nemlig at jeg hadde krav på det, siden jeg begynte på en privatskole. Svaret jeg fikk slengt i trynet var at "nei, det kan vi ikke hjelpe deg med, og vi har heller ingen tro på at du kommer til å klare å fullføre utdannelsen og vi vet at det er veldig vanskelig å få jobb i den bransjen, og i din tilstand"

Jaja, ca 3 år etterpå satt jeg med dette beviset i hånda.. Og hvor er jeg nå?! Jo, jeg har jobbet allerede i 2 uker, og arbeidsplassen er fornøyd med min innsats. Selv om det "bare" er en praksisplass hvor jeg bare får penger av NAV, så er dette en fot innenfor det store arbeidsmarkedet. Jeg trives kjempegodt og jeg er så glad for at jeg kommer meg ut døra 2 dager i uka. Det gir meg så mye mer energi. Det som stikker kjepper i hjulene på meg nå er bare det at for å kunne jobbe må jeg spare flere timer i uka, og det gjør jo at jeg føler meg straffet fordi jeg har en god utdannelse og et talent innen et område ikke så mange andre har. Jeg er fortsatt inne på tanken om å begynne på NKF igjen, videreutdanne meg innen animasjon/webdesign for å kunne designe på alle områder. Det er nesten ingen arbeidsplasser som ikke trenger at du skal kunne "alt" innen grafisk design nå til dags..

Men jeg går alltid rundt med en indre uro. Sånn som i dag da.. Jeg avtalte med samboeren min at vi skulle på påskehandel til söta bror i dag og handle for resten av uka. Problemet var bare at jeg kom til å bruke flere timer i dag, hvis vi skulle gjennomføre planen. I ett sekund kan jeg ha mot til å tenke at "faen, jeg driter i det. Dette er mitt liv og de skulle bare visst hva jeg sliter med" og i neste sekund kan jeg tenke over hva jeg egentlig har gjort, og får verdens største dårlige samvittighet.

Det blir spennende på neste møte med bydelen 23.april; om jeg fortsatt bare skal eksistere eller om jeg kan få lov til å leve. Jeg vet iallefall hva jeg kjemper for, og det skal jeg fortsette med- helt til jeg kan leve som alle andre.

Hei, kjære lesere! :)

Jeg beklager at det har blitt lite blogging i det siste, men med ny jobb i tillegg til "jobben" som arbeidsleder og diverse kurs, så løper tiden fra meg. Ja, dere leste riktig. Jeg har fått jobb, eller praksisplass, men for meg er det en jobb! :) Jeg fikk jobben på Balderklinikken, og akkurat nå driver jeg å redesigner permene til ernæringsfysiologene.. Veldig spennende å lage nye trykksaker til dem, og jeg trives veldig godt så langt! :) Å si at jeg jobber som grafisk designer klinger utrolig godt i mine ører, og jeg gleder meg til ny dag på jobb i morgen! :)

Noen husker kanskje da jeg laget Magasinet Enter på skolen? I helgen har jeg vært på Talentutviklingsprogram med Norges Handikapforbund.. Vi er en gjeng som skal prøve å fremme NHF's saker og de sakene vi brenner for.. Jeg kom da med forslaget om at vi kan samarbeidet om å realisere dette magasinet, for det jeg laget på skolen var jo bare et forslag- for å danne et bildet til andre hva idéen min er... Så jeg håper vi kan samarbeide om dette.. Kanskje drømmen min kan gå i oppfylelse? Kanskje magasinet mitt blir en realitet? Hvis vi er veldig produktive kan vi f.eks gi det ut 4 ganger i året... ;)
Dette er kjempespennende, og jeg bobler over av idéer, men er avhengig av den glade gjengen jeg møtte i helgen.. Gleder meg allerede til neste samling i oktober :)

Nå er matpakka klar, jeg er nydusja og pysjen er på! Nå er det senga neste før det er jobb i morgen! :)